Monstere eller julebukker

Det er tidlig kveld siste dagen i oktober. Regnet siler ned og mørket har lagt seg. En hvilken som helst annen kveld ville det vært ganske stille, og jeg ville bare ha møtt andre hundeeiere som var ute i samme ærend som meg. Men i kveld er det Halloween.

– Var det skummelt ute? lurte døtrene mine på da jeg kom hjem.
– Nei, svarte jeg. Det var faktisk ganske koselig.

Det er så mange stemmer ute sånne kvelder. Lyse, forventningsfulle stemmer. Rundt et hjørne støter jeg på en gjeng monstere. De er ca 1 meter høye, lett vaggende i sine kostymer. Med den ene hånda si trygt i hånda til en voksen eller et eldre søsken, mens de snakker om hvem de skal besøke nå. I den andre hånda vugger bøtta med godis. Noen går sammenkrøpet under en stor paraply, andre i fullt regntøy.  En stund blir jeg gående etter en gjeng med ørsmå hekser og vampyrer. De er nok reddere for meg og hunden min enn jeg er for dem.

Julebukk meg her, og julebukk meg der, tenker jeg for meg selv der jeg går. Jeg husker at jeg syntes hele julebukkstyret var ganske kleint, allerede for 40 år siden. Nå om dagen er det jo ingen som har godsakene klare når man kommer en gang. Til det er det altfor langt mellom julebukkene. Likevel lengter mange tilbake.

Jeg tenker for meg selv der jeg går i silregnet at jeg tror det er like godt å være 4 år å gå knask eller knep, som det var å være 4 år i romjul.

Ha en fin Halloween!

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather