Jeg leste nylig Poplærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Allerede åpningssekvensen fra Himalaya, der hovedpersonen brått husker barndommens visdom om våte munner og metall, er ubetalelig. Jeg lo så jeg nesten falt av stolen da bandet hadde sin første spillejobb på skolen. Mens beskrivelsen av den lestadianske oppveksten til bestekameraten, Niila, ga meg frysninger på ryggen. Ingenting er for pinlig, ingenting er for smått, akkurat som i et helt alminnelig liv. Hvem kunne ane at det gikk an å få så mye ut av en vanlig oppvekst på et lite tettsted langt nord i Sverige? Saabye Christensen med et touch av Irving.

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather