Kategoriarkiv: Barn

Surrealistiske tider

Hva kan man si som ikke allerede er sagt om Konona? Jeg vet ikke. På samme tid som vi opplever at hele landet stenges ned, stadig flere smittes og tre allerede er døde, blir jeg slått av hvor tåpelig og irrasjonelle mine egne reaksjoner blir: Det er vanskelig å aktivisere 8-åringen som helst ikke skal sitte på iPaden hele dagen, men som heller ikke kan leke med vennene sine og som helt går tom for ideer til å finne på noe selv.

Jeg bekymrer meg for at vi ikke har et hus som er lagt opp for at tre personer skal ha hjemmekontor/-skole her i ukevis uten at vi må sitte oppå hverandre. 16-åringen skal visstnok jobbe via Teams hele dagen og gruer seg allerede til hodepine pga så mye skjermbruk, og til mangelen på sosial omgang og dansetrening. Hun som både danser på skolen og i fritiden. Og kommer nettverket hos oss til å takle flere nettmøter samtidig?

Ender på strand og to kraner i det fjerne ved Larviksfjorden.
I går gikk vi tur langs sjøen og stoppet på alle lekeplassene langs ruta.

I går fikk vi i det minste tak i brød igjen. Det var bare loff og frosne rundstykker i butikken allerede klokken 14 på fredag. Vi har ukeshandlet for første gang på lenge, i stedet for å handle bare for et par ganger av gangen. Jeg tenker det er lurt å utsette seg mindre for smitte ved å gå sjeldnere i butikken, men jeg nekter å hamstre.

Samtidig går jeg rundt med en murrende frykt hele tiden. For at det skal skje noe med foreldrene mine, som er i risikogruppa både pga alder og underliggende sykdommer. For ungene mine. For egen del, i og med at jeg er aleneforelder. For alle rundt meg som kan, og sikkert vil, bli syke etter hvert som dagene og ukene går. Jeg kjenner flere som er i karantene, men ingen som er syke så vidt jeg vet. Men det er jo bare et spørsmål om tid før koronaen dukker opp i en kropp nær meg.

I mellomtiden kan vi bare vente, følge rådene fra de som vet bedre, og bruke fornuften på alt det de ikke kan si noe om. Holde hodet kaldt og hjertet varmt. Og håpe. Alltid håpe.

Ta vare på deg selv og de du har rundt deg!

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Hvordan står det til med litteraturundervisningen?

I høst arrangerte Læringsmiljøsenteret og Lesesenteret en felles konferanse i forbindelse med at senterne feiret 30 år siden de ble opprettet. Et av foredragene i løpet av konferansen handlet om hvordan elever elever engasjerte seg når de ble presenterer for vanskelig litteratur. Resultatene var både overraskende og spennende. Margrethe Sønneland disputerte like etterpå, og på Forskning.no kan du lese en artikkel om hennes doktergradarbeid som også av grunnlaget for foredraget jeg hørte.

Rett før jul ble det publisert en annen artikkel om litteraturundervisning på Forskning.no. Den tar for seg forskningen til Ida Lodding Gabrielsen ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Hva vil vi med litteraturundervisningen i skolen? har hun spurt seg. Dette er dessverre forstemmende lesning. Kort fortalt handler det stort sett om sjanger og litterære virkemidler, og veldig lite om litteraturens egenverdi. Det høres ut som lite har skjedd i løpet av tiden som er gått siden jeg gikk ut av skolen. Det er å håpe at  Margrethe Sønnelands funn vil være med å påvirke hvordan skolen legger opp litteraturundervisningen framover.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

En mobbehistorie

Jeg må dele en film som Nina Grini, kollega ved Læringsmiljøsenteret, står bak. Fredrik Dahle Vedholm, som også jobber hos oss, har filmet. Studio Nille i Larvik har bidratt med dansere og koreografer. Resultatet er blitt en annerledes film om mobbing. Det hører også med til historien at en av danserne er min eldste datter.

Her kan du lese om bakgrunnen for filmen.

Det er laget et undervisningsopplegg med refleksjonsoppgaver til filmen.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Læring – og hvorfor lærerens innstilling er så viktig

Hvilke elever gjør det best? De som tror at intelligens er bestemt ved fødselen, eller de som tror at intelligens er noe som kan påvirkes av innsats? Den siste gruppen har en tendens til å gjøre det bedre, hevdes det i en artikkel på nettstedet MindShift.

I artikkelen kan man også lese om Two Rivers Charter School i Washington, D.C., der man fant ut at mattelærerne hadde en frykt for faget. De jobbet derfor intenst for å få bukt med denne frykten, og forandret dermed lærernes innstilling til faget. Nå har skolen endret sin måte å drive matteundervisning på, fra å gjennomgå regneartene og gi oppgaver, til å gi elevene matteproblemer de skal samarbeide om hvordan de skal løse.

Se en video om hvordan skolen jobber:

Les hele artikkelen her: How One School Changed Its Math Culture, Starting With Teachers.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Monstere eller julebukker

Det er tidlig kveld siste dagen i oktober. Regnet siler ned og mørket har lagt seg. En hvilken som helst annen kveld ville det vært ganske stille, og jeg ville bare ha møtt andre hundeeiere som var ute i samme ærend som meg. Men i kveld er det Halloween.

– Var det skummelt ute? lurte døtrene mine på da jeg kom hjem.
– Nei, svarte jeg. Det var faktisk ganske koselig.

Det er så mange stemmer ute sånne kvelder. Lyse, forventningsfulle stemmer. Rundt et hjørne støter jeg på en gjeng monstere. De er ca 1 meter høye, lett vaggende i sine kostymer. Med den ene hånda si trygt i hånda til en voksen eller et eldre søsken, mens de snakker om hvem de skal besøke nå. I den andre hånda vugger bøtta med godis. Noen går sammenkrøpet under en stor paraply, andre i fullt regntøy.  En stund blir jeg gående etter en gjeng med ørsmå hekser og vampyrer. De er nok reddere for meg og hunden min enn jeg er for dem.

Julebukk meg her, og julebukk meg der, tenker jeg for meg selv der jeg går. Jeg husker at jeg syntes hele julebukkstyret var ganske kleint, allerede for 40 år siden. Nå om dagen er det jo ingen som har godsakene klare når man kommer en gang. Til det er det altfor langt mellom julebukkene. Likevel lengter mange tilbake.

Jeg tenker for meg selv der jeg går i silregnet at jeg tror det er like godt å være 4 år å gå knask eller knep, som det var å være 4 år i romjul.

Ha en fin Halloween!

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather