Eurovision Song Contest 2010

Ja, jeg innrømmer det: Jeg så Grand Prix-finalen på lørdag. Med unntak av sprellet til Jimmy Jump gikk det hele smertefritt, synes jeg. Greit at Tyskland vant, men det er ikke den sangen jeg kommer til å nynne på i etterkant. Høydepunktet var utvilsomt pauseinnslaget med Madcon og sangen “Glow”:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=32lpdFS7rPM]

Har du lyst til å lære deg Flashmobdansen? Her er instruksjonene fordelt på fire videosnutter. Del 1:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=GfBhLVCJkt0&feature=channel]

Del 2:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=pQvHnJ_kuqg&feature=channel]

Del 3:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=HNMpbPspGpg&feature=channel]

Del 4:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=XI7x6-SIZqA&feature=channel]

Les også en artikkel av en britisk journalist som hev seg med i dansen:
Eurovision 2010: Filming the interval act.

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather

Bad romance

Kom over en morsom versjon av Lady Gagas Bad Romance-video:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=IjxJfm5mkCo&feature=player_embedded]

Hvis du ikke har sett originalen, bør du se den først:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=qrO4YZeyl0I&feature=player_embedded#!]

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather

Fiskepudding, lakrisbåter

Jeg er litt vemodig i dag: Halvparten av mitt barndoms favorittband, Gustav Lorentzen fra Knutsen & Ludvigsen, er død. I løpet av timene som har gått siden jeg fikk vite det, har jeg hørt flere av sangene på YouTube og Spotify.

Til minne om en stor kunstner spiste vi i dag fiskepudding og lakrisbåter til middag. Det smakte så godt at 6-åringen min ville ha det i morgen også, men det blir nok med den ene gangen.

En av sangene vi begge har et nært forhold til er Dum og deilig. Her er i et opptak fra VG-lista i 2008:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Y4bCs3Is9E4&feature=related]

Det store dyret spiste Ludvigsen først.

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather

Dreamboats and petticoats

Da broren min var omtrent 7 år, så vi en eller annen musical sammen på TV. Plutselig utbrøt han frustrert: “De bare synger for å trekke ut tiden!” Han har fortsatt samme forhold til denne teaterformen. Nå, som da, er jeg mange hakk mer positiv.

Tidligere i uken tilbrakte jeg tre dager i London. Hadde det vært sesong for The Globe Theatre, hadde jeg nok insistert på en forestilling der. I minusgrader og tidvise snøbyger var det greiest å ha tak over hodet.

Vi hadde valgt oss musicalen Dreamboats and Petticoats. Siden vi var 14 personer var det lettere å velge et stykke som var ganske ukjent, enn å sjekke med alle om de hadde sett hvert enkelt av de mer kjente stykkene som gikk. Vi visste litt om musikkutvalget i forestillingen på forhånd: bl.a. Roy Orbison, The Shadows og Eddie Cochran. Ikke akkurat mine favoritter, men greit nok. Jeg gikk til forestillingen med få forventninger og hadde det morsommere enn på lenge: Skuespillerne var gode sangere og dansere, og flere av dem trakterte opptil flere instrumenter på den overbevisende måte. Utstrålingen var det heller ingenting å si på. Historien var syltynn. Ikke noen for min bror, med andre ord. Jeg nøt derimot hver minutt! Både av det som foregikk på scenen og i salen.

I første akt kjente jeg ikke igjen mer enn 5-6 sanger. I andre akt litt flere. Sånn var det nok ikke for de fleste andre i salen. Gjennomsnittsalderen var høy og gjennomsnittsinntekten lav hos publikum. Det er sjelden jeg har sett så mange fleecejakker og dårlige frisyrer samlet på et sted. Men du verden som de koste seg! De sang med, med den stemmen de hadde, og tidvis husket de bare deler av teksten. Det ble latter i salen de gangene sangerne i salen ble ferdige med de avsluttende strofene av en sang flere sekunder før sangerne på scenen. Rett bak oss satt en av dem som sang med på samtlige sanger. At det tidvis lød skikkelig surt, plaget meg for en gangs skyld ikke i det hele tatt. Under avslutningsnummeret var det vill tvisting både i seteradene og langs veggene. Det var rett og slett en vitaminpille av en forestilling.

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailby feather