Ida Jackson som jeg nylig skrev om i forbindelse med Webdagene 2015 har blogget om et tema som sjelden kommer fram i mobbedebattene. Kanskje fordi det er litt tabubelagt siden det kommer så nært opptil det å legge skylden på mobbeofferet.
Hun har selv blitt mobbet, og grunnen til at hun skriver om det nå er at hun skrev en tekst da hun var 22 som hun nå kommenterer. Ikke fordi den ikke var sann, for det var den, men fordi den var bare den ene siden av sannheten. Hun var nemlig ikke noe vakkert, men misforstått barn som det i ettertid er lett å synes synd på. Hun var uflidd og hadde ingen god omgangsform med andre på sin egen alder, mener hun selv.
Hvorfor skriver hun – og jeg – om dette? Ikke for å unnskylde mobberne, men for å peke på noe som burde være opplagt: Mobbeofre kan i blant være vanskelige å like. Det betyr IKKE at det er greit å mobbe dem. Det skal være lov å skille seg på måter som ikke en gang i ettertid virker kule, uten at man av den grunn har fortjent å bli mobbet. Det har alle vi som omgås barn et ansvar for å formidle videre til ungene.
Jeg synes det er beundringsverdig å være så ærlig om noe som ikke setter en i et fordelaktig lys. Men hun har rett i én ting: Det er lettere å kjenne igjen situasjoner som ligner den hun beskriver etter å ha lest dette.
Les Ida Jacksons bloggpost Mobbetekst fra fortiden.
by 