Jobb – hengekoya.no

Skrivekurs

Posted on 07/01/202207/01/2022 by Torunn Helene Lindstad Fredriksen

Godt nytt år! Vi er allerede en uke inn i det nye året. Håper du har fått en fin start på 2022.

Dette er tiden for nyttårsforsetter. Hvis ditt nyttårsforsett har med å skriving å gjøre, kan dagens tema kanskje være noe for deg.

Har du lyst til å skrive skjønnlitterært, men strever med å komme i gang? Eller er du av dem som har skrevet de første kapitlene av bok etter bok, men aldri greier å fullføre? Det finnes hjelp å få. Både gratis, i form av YouTube-videoer og podkaster, men også kurs som du betaler for og får oppfølging i. Jeg har prøvd begge deler. For tiden går jeg på Kaja Kvernbakken skrivekurs 52, som går over 52 uker. Hun tar imot nye deltakere i disse dager, så hvis du har lyst, så meld deg på. Det anbefales varmt! Hun har også et kort kurs, Drømmestart, som bare går over tre uker. Der lærer du å komme i gang med en kreativ praksis. For meg var det en flott start på en daglig skrivepraksis som i disse dager har vart et helt år.

Hvis et kurs føles uoverkommelig i øyeblikket, finnes det som sagt gratis hjelp å få. Hva med å lære om å skrive science fiction og fantasy av selveste Brandon Sanderson? Du vet, han som har skrevet Mistborn og de siste bøkene i The Wheel of Time-serien til Robert Jordan. Du kan starte med det samme. Her er første time i en forelesningsserie om kreativ skriving han holder ved et amerikansk universitet:

Trenger du tips til podkaster om skriving? I Blank page to book møter du Katie Wolf, som både skriver selv og jobber som skrivecoach. Hun byr på korte episoder der hun tar opp forskjellige skrivetemaer. I Skrivarpodden intervjuer Kerstin Önnebo kjente og ukjente svenske forfattere om deres skriveprosess. How to proceed er en podkast der Linn Ullmann intervjuer kjente forfattere på engelsk.

Nær-hjemmekontor

Posted on 25/05/202106/11/2021 by Torunn Helene Lindstad Fredriksen

Vi er mange som har tilbrakt store deler av pandemien på hjemmekontor. For min del er det snakk om 10 av de siste 14 månedene. Det er noen fordeler: Reiseveien er borte, min yngste datter setter stor pris på at jeg er hjemme når hun kommer fra skolen og hunden vår, Charlie, synes det er helt topp at det nesten alltid er noen hjemme.

Selvfølgelig er det en del ulemper, også. Først og fremst savner å se kollegaene på min egen avdeling jevnlig. Jeg savner både de faglige samtalene og matpauser og kaffepauser med småprat om alt og ingenting. Jeg savner å høre podkast i bilen på vei til og fra jobb. Jeg savner også å sitte skikkelig, med en hev- og senkpult og ei dør å lukke når jeg trenger å konsentrere meg.

Jeg har opplevd møter som blir avbrutt av egne og andres unger og kjæledyr. Jeg har måttet flytte inn på soverommet for å kunne spille inn podkast og jeg har sittet i Teams- og Zoommøter mens eldstedatteren har øvd ballett eller hiphop rett bak ryggen min. Da er det godt å ha mulighet til å legge et bakgrunnsfilter sånn at ingen andre enn jeg er blitt forstyrret.

Nå nærmer det seg tiden hvor vi kan vende tilbake til kontoret, men på mitt arbeidssted har vi allerede snakket om at det vil bli mer akseptert å ha hjemmekontor framover. Det er fint, samtidig som det i lengen kanskje er mer attraktivt å jobbe på kontoret? Det er noe med å slippe å se den fulle skittentøyskurven og oppvaskmaskinen som skulle vært tømt.

Cal Newport har skrevet en kommentar i The New Yorker der han foreslår nær-hjemmekontor etter eksempler fra flere kjente forfattere som har valgt å rømme fra sine velutstyrte og lekre hjemmekontor til sparsomt møblerte, leide kontor i nærområdet. Han skriver blant annet:

“Organizations that allow remote work should not only encourage these employees to find professional spaces near (but distinct from) their homes—they should also directly subsidize these cognitive escapes.”

Han har regnet ut at produktiviteten vil gå så mye opp at det vil lønne seg for bedriftene i lengden. Noe å tenke på?

Nytt år, nye muligheter

Posted on 05/01/202105/01/2021 by Torunn Helene Lindstad Fredriksen

Jeg begynner det nye året med en drømmestart. De neste tre ukene går jeg og flere andre på kurs hos Kaja Kvernbakken, og målet er å lage nye vaner. Min er å skrive litt hver dag på noe som ikke er jobbrelatert. Kurset startet i går, så grunnlaget er kanskje litt tynt ennå, men det har begynt bra.

Skal du gjøre noe nytt i år?

Når smaken kommer i veien

Posted on 30/11/2020 by Torunn Helene Lindstad Fredriksen

Jeg er fast lytter til podkasten This American Life, der Ira Glass er programleder og produsent. Jeg abonnerer også på nyhetsbrevet til forfatter Kaja Kvernbakken. Det ligner ikke på noen andre nyhetsbrev. Det er fullt av kloke ord og trøst. Du kan melde deg på nederst på hjemmesiden hennes. Sist fredag inneholdt nyhetsbrevet en lenke til en video med Ira Glass. Det er så herlig når verdener kolliderer på dette viset, synes jeg. Videoen finner du under. Den ga meg trøst og inspirasjon.

Surrealistiske tider

Posted on 15/03/202015/03/2020 by Torunn Helene Lindstad Fredriksen

Hva kan man si som ikke allerede er sagt om Konona? Jeg vet ikke. På samme tid som vi opplever at hele landet stenges ned, stadig flere smittes og tre allerede er døde, blir jeg slått av hvor tåpelig og irrasjonelle mine egne reaksjoner blir: Det er vanskelig å aktivisere 8-åringen som helst ikke skal sitte på iPaden hele dagen, men som heller ikke kan leke med vennene sine og som helt går tom for ideer til å finne på noe selv.

Jeg bekymrer meg for at vi ikke har et hus som er lagt opp for at tre personer skal ha hjemmekontor/-skole her i ukevis uten at vi må sitte oppå hverandre. 16-åringen skal visstnok jobbe via Teams hele dagen og gruer seg allerede til hodepine pga så mye skjermbruk, og til mangelen på sosial omgang og dansetrening. Hun som både danser på skolen og i fritiden. Og kommer nettverket hos oss til å takle flere nettmøter samtidig?

Ender på strand og to kraner i det fjerne ved Larviksfjorden. — I går gikk vi tur langs sjøen og stoppet på alle lekeplassene langs ruta.

I går fikk vi i det minste tak i brød igjen. Det var bare loff og frosne rundstykker i butikken allerede klokken 14 på fredag. Vi har ukeshandlet for første gang på lenge, i stedet for å handle bare for et par ganger av gangen. Jeg tenker det er lurt å utsette seg mindre for smitte ved å gå sjeldnere i butikken, men jeg nekter å hamstre.

Samtidig går jeg rundt med en murrende frykt hele tiden. For at det skal skje noe med foreldrene mine, som er i risikogruppa både pga alder og underliggende sykdommer. For ungene mine. For egen del, i og med at jeg er aleneforelder. For alle rundt meg som kan, og sikkert vil, bli syke etter hvert som dagene og ukene går. Jeg kjenner flere som er i karantene, men ingen som er syke så vidt jeg vet. Men det er jo bare et spørsmål om tid før koronaen dukker opp i en kropp nær meg.

I mellomtiden kan vi bare vente, følge rådene fra de som vet bedre, og bruke fornuften på alt det de ikke kan si noe om. Holde hodet kaldt og hjertet varmt. Og håpe. Alltid håpe.

Ta vare på deg selv og de du har rundt deg!