På 90-tallet jobbet jeg på fylkesbiblioteket i Telemark på Ulefoss. Om sommeren var jeg bibliotekar på sommerbokbussen, som reiste rundt på campingplasser i fylket. En uke hadde vi med oss forfatteren Arild Nyquist. Han leste høyt fra bøkene sine og instruerte på eget initiativ barn og voksne om å ikke rote i bokhyllene i bussen. Han var en fin fyr, Arild Nyquist. En fin fyr og en god forfatter.
Hvis du har det som meg som synes det kan være litt tungt å komme i gang med uka og med dagen, da anbefaler jeg “Blymandag Blues”, av og med Arild Nyquist:
Litteraturtidsskriftet Paris Review laget har en nydelig videoserie der poeter leser og diskuterer dikt av en annen poet. Serien heter Poets on Couches, rett og slett fordi poetene har spilt inn hver sin filmsnutt hjemme fra sin egen sofa under pandemien.
I filmsnutten jeg har valgt ut, leser Maya C. Popa diktet “Monet refuses the operation” av Lisel Mueller.
Jeg har drømt om å skrive så lenge jeg kan huske. På en måte har jeg jo skrevet, også, men det ble aldri helt som jeg hadde tenkt. I stedet for å skrive bøker, har jeg jobbet litt som skribent i en avis og et fagtidsskrift. Jeg har blogget, og jeg har selvfølgelig skrevet mye i jobben min som nettredaktør. Men det er ikke den typen skriving jeg drømte om. Jeg ville skrive skjønnlitteratur for barn og voksne.
Det siste året har jeg gått fra å skrive litt og drømme mest, til å skrive jevnlig. Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hva jeg har gjort for å få det til. Kanskje det kan hjelpe andre i gang, også?
Har du forfatterdrømmer, men sliter med å sette av tid til skriving? Foto: Pixabay.
Jeg begynte på en roman for voksne for 7-8 år siden. Jeg skrev på den litt til og fra, når jeg følte meg inspirert, og den hadde blitt 25.000 ord lang. Men det hadde stoppet helt opp for meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg videre. Ikke var den godt nok skrevet, heller. Hver gang jeg tok den fram, ble jeg frustrert over alt den manglet, og jeg begynte å flikke på det jeg allerede hadde, i stedet for å skrive videre.
I desember 2020 kom jeg over et kurs med forfatter Kaja Kvernbakken. Det het “Drømmestart”, og skulle gå over tre uker i januar 2021. Det var ikke et skrivekurs, men et kurs der du fikk hjelp til å få på plass en kreativ praksis som du skulle holde på over tid. Jeg meldte meg på, og etter tre uker på kurs hadde mitt gamle manus økt betydelig i størrelse. Jeg hadde ikke lest gjennom det jeg hadde skrevet fra før, bare tatt opp tråden der jeg slapp, og skrevet videre, litt hver eneste dag i tre uker. Det var helt magisk å se hva en halvtime her og en time der kunne gjøre med en tekst!
Da kurset var over, opprettet Kaja Facebookgruppen “Praksisprat“, som er en lukket gruppe for alle som har en kreativ praksis. Der kan man stikke innom hvis man trenger litt inspirasjon til å holde det gående. Hun tilbyr også skrivekurset 52, som henspeiler til at kurset varer et helt år. Jeg hoppet på i sommer, og jeg anbefaler det på det varmeste!
Utover våren fortsatte jeg å skrive mer eller mindre hver dag. Jeg gjorde ferdig førsteutkastet av romanen min, og la den bort en stund før jeg skulle begynne å redigere den. Det er lurt, for å få litt avstand til teksten. I løpet av pausen, begynte jeg på en ny tekst. For pause betyr ikke pause i tradisjonell forstand. Hvis jeg hadde latt være å skrive i flere uker, ville det være altfor tungt å komme i gang igjen. Så jeg skrev en julekalenderfortelling for barn i løpet av min selvpålagte seks uker lange pause fra romanmanuset. Da pausen var over, leste jeg gjennom hele romanen og noterte alt jeg fant som måtte endres på: hull i historien, passasjer som ikke passet inn osv. Så gjøv jeg løs på neste utkast.
Siden har det gått slag-i-slag. Jeg holder på med tredje utkast av voksenromanen. Når jeg er ferdig med den, oppunder jul, skal jeg i gang med tredje utkast av julekalenderfortellingen. Jeg skriver stort sett seks av sju dager hver eneste uke. Ikke alltid så lenge av gangen, men litt hver kveld og mer i helgene. Den jevne jobbingen gjør at jeg kommer gjennom ganske mye tekst hver uke, selv om jeg ikke kan jobbe så lenge av gangen. I tillegg er jeg inni teksten på en helt annen måte enn hvis jeg bare tok den fram hver helg eller et par dager pr måned.
For å lære mest mulig om skrivehåndtverket, abonnerer jeg på flere podkaster med tema skriving. Nå om dagen hører jeg mest på Skrivarpodden, Skrivelivet og Writeminded, men det finnes en mengde gode der ute.
Ikke les det du har skrevet før du er ferdig med førsteutkastet. Det er ikke så vanskelig å skrive starten på en roman. Å skrive den ferdig, er verre. Derfor er det bedre å ha et dårlig førsteutkast som du kan forbedre gjennom flere runder med redigering, enn å ha god tekst som du aldri får avsluttet. Husk at du ikke kan redigere noe du bare har i hodet. (Og ja, jeg vet det finnes forfattere som skriver bøker én perfekt setning om gangen, bruker en evighet, og aldri redigerer teksten sin, men for de fleste av oss, fungerer det dårlig.)
Les så mye du kan. Det er umulig å skrive en god bok uten å ha lest en mengde gode bøker først. Selv da er det vanskelig.
Har jeg så noen garanti for at all denne jobbingen vil resultere i ferdig publiserte bøker? På ingen måte! Men jeg får mye mer ut av å jobbe med egen tekst, enn å se enda en episode av en serie på en eller annen strømmetjeneste. – Det kan jeg jo gjøre når jeg er ferdig med dagens økt.
Jeg begynner det nye året med en drømmestart. De neste tre ukene går jeg og flere andre på kurs hos Kaja Kvernbakken, og målet er å lage nye vaner. Min er å skrive litt hver dag på noe som ikke er jobbrelatert. Kurset startet i går, så grunnlaget er kanskje litt tynt ennå, men det har begynt bra.
Jeg er fast lytter til podkasten This American Life, der Ira Glass er programleder og produsent. Jeg abonnerer også på nyhetsbrevet til forfatter Kaja Kvernbakken. Det ligner ikke på noen andre nyhetsbrev. Det er fullt av kloke ord og trøst. Du kan melde deg på nederst på hjemmesiden hennes. Sist fredag inneholdt nyhetsbrevet en lenke til en video med Ira Glass. Det er så herlig når verdener kolliderer på dette viset, synes jeg. Videoen finner du under. Den ga meg trøst og inspirasjon.
by 
