Jeg må dele en film som Nina Grini, kollega ved Læringsmiljøsenteret, står bak. Fredrik Dahle Vedholm, som også jobber hos oss, har filmet. Studio Nille i Larvik har bidratt med dansere og koreografer. Resultatet er blitt en annerledes film om mobbing. Det hører også med til historien at en av danserne er min eldste datter.
Her kan du lese om bakgrunnen for filmen.
Det er laget et undervisningsopplegg med refleksjonsoppgaver til filmen.
by 
Hvis du leste min forrige bloggpost skjønner du at jeg ikke overdriver når jeg sier at jeg er i veldig godt humør for tiden. Pharrell Williams sang Happy har derfor blitt en gjenganger for meg denne våren og sommeren. OK, så er den ikke helt ny, men hva gjør vel det? Den får meg alltid til å glise bredt og fjollete og synge av full hals.
Nå viser det seg at den godeste Williams har laget 24 timer med video i forskjellige versjoner, der sangen kommer om igjen og om igjen, mens han selv eller andre opptrer på forskjellige måter. De jeg har sett har alle gått i ett langt klipp. Utrolig flott gjort. Jeg valgte meg denne utgaven med danseren Raymond Ejiofor.
[vimeo 80193433 w=500 h=281]
Happy – Pharrell Williams from Raymond Ejiofor on Vimeo.
by
For mange er balletten Nøtteknekkeren en del av adventstradisjonen. Vi har aldri fått til å komme oss til Operaen, men i år har vi flaks: I kveld kommer St. Petersburg Classical Ballet Theatre til Kulturhuset Bølgen med sin oppsetning av den berømte balletten. I min datters julekalender i dag morges lå det billetter til forestillingen. Her er Sukkertøyfeen i Bolshoiballettens utgave.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=TIYZSBoyglc]
Hvis du verken kommer deg til Operaen eller til Bølgen er du kanskje så heldig at en kino nær deg viser Nøtteknekkeren 22. desember kl. 15.30.
by
Jeg så Cullbergballettens fantastiske forestilling «Ekmans Triptych – A study of Entertainment» i går. Temaet er underholdningsbegrepet: hvor går grensen mellom kunst og underholdning?
Jeg hadde med meg min danseintresserte datter på 7 år. Hun satt helt ytterst på setet hele første akt – smilte, lo og kommenterte. Det snakkes mye i forestillingen, og det aller meste er på engelsk, så noe måtte jeg oversette for henne fordi det er viktig for forståelsen av forestillingen.
I pausen – som ikke viste seg å være noen vanlig pause – så vi dansere i bokser, og jeg måtte lese høyt det som stod på engelsk ved hver boks. Vi koste oss begge to.
Så gikk vi inn til tredje akt. Nå var den vanlige sengetiden passert, så frøknen begynte å bli ganske trøtt. Stemningen i forstillingen hadde snudd fra manisk underholdning i første akt til noe dystrere, mer påtrengende. Lyden var høy, latteren hard, ansiktene stive. Alt ble trukket ut til den ytterste konsekvens. Tankevekkende for oss voksne, litt slitsomt og kjedelig for min datter og de få andre barna som var til stede. Dette måtte vi snakke om etterpå. Det at det var meningen at deler av akten skulle gå så sakte og vare så lenge at vi lengtet etter at det skulle skje noe nytt. For oss begge ble det en flott forestilling.
Jeg må bare komme med et lite hjertesukk til slutt: Må det alltid være nakne rumper i moderne dans? Jeg hadde med meg datteren min på Jo Strømgrens fotballforestilling også. Den gangen var jeg forberedt. Denne gangen var jeg det ikke. Den unge damen taklet det riktignok helt fint: Hun lo og sa hun var glad hun ikke skulle stå på scenen før om noen uker, og da ville den være skikkelig vasket etter alle de nakne kroppene.
by