Litteraturtidsskriftet Paris Review laget har en nydelig videoserie der poeter leser og diskuterer dikt av en annen poet. Serien heter Poets on Couches, rett og slett fordi poetene har spilt inn hver sin filmsnutt hjemme fra sin egen sofa under pandemien.
I filmsnutten jeg har valgt ut, leser Maya C. Popa diktet “Monet refuses the operation” av Lisel Mueller.
by 
Jeg har drømt om å skrive så lenge jeg kan huske. På en måte har jeg jo skrevet, også, men det ble aldri helt som jeg hadde tenkt. I stedet for å skrive bøker, har jeg jobbet litt som skribent i en avis og et fagtidsskrift. Jeg har blogget, og jeg har selvfølgelig skrevet mye i jobben min som nettredaktør. Men det er ikke den typen skriving jeg drømte om. Jeg ville skrive skjønnlitteratur for barn og voksne.
Det siste året har jeg gått fra å skrive litt og drømme mest, til å skrive jevnlig. Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hva jeg har gjort for å få det til. Kanskje det kan hjelpe andre i gang, også?
Jeg begynte på en roman for voksne for 7-8 år siden. Jeg skrev på den litt til og fra, når jeg følte meg inspirert, og den hadde blitt 25.000 ord lang. Men det hadde stoppet helt opp for meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg videre. Ikke var den godt nok skrevet, heller. Hver gang jeg tok den fram, ble jeg frustrert over alt den manglet, og jeg begynte å flikke på det jeg allerede hadde, i stedet for å skrive videre.
I desember 2020 kom jeg over et kurs med forfatter Kaja Kvernbakken. Det het “Drømmestart”, og skulle gå over tre uker i januar 2021. Det var ikke et skrivekurs, men et kurs der du fikk hjelp til å få på plass en kreativ praksis som du skulle holde på over tid. Jeg meldte meg på, og etter tre uker på kurs hadde mitt gamle manus økt betydelig i størrelse. Jeg hadde ikke lest gjennom det jeg hadde skrevet fra før, bare tatt opp tråden der jeg slapp, og skrevet videre, litt hver eneste dag i tre uker. Det var helt magisk å se hva en halvtime her og en time der kunne gjøre med en tekst!
Da kurset var over, opprettet Kaja Facebookgruppen “Praksisprat“, som er en lukket gruppe for alle som har en kreativ praksis. Der kan man stikke innom hvis man trenger litt inspirasjon til å holde det gående. Hun tilbyr også skrivekurset 52, som henspeiler til at kurset varer et helt år. Jeg hoppet på i sommer, og jeg anbefaler det på det varmeste!
Utover våren fortsatte jeg å skrive mer eller mindre hver dag. Jeg gjorde ferdig førsteutkastet av romanen min, og la den bort en stund før jeg skulle begynne å redigere den. Det er lurt, for å få litt avstand til teksten. I løpet av pausen, begynte jeg på en ny tekst. For pause betyr ikke pause i tradisjonell forstand. Hvis jeg hadde latt være å skrive i flere uker, ville det være altfor tungt å komme i gang igjen. Så jeg skrev en julekalenderfortelling for barn i løpet av min selvpålagte seks uker lange pause fra romanmanuset. Da pausen var over, leste jeg gjennom hele romanen og noterte alt jeg fant som måtte endres på: hull i historien, passasjer som ikke passet inn osv. Så gjøv jeg løs på neste utkast.
Siden har det gått slag-i-slag. Jeg holder på med tredje utkast av voksenromanen. Når jeg er ferdig med den, oppunder jul, skal jeg i gang med tredje utkast av julekalenderfortellingen. Jeg skriver stort sett seks av sju dager hver eneste uke. Ikke alltid så lenge av gangen, men litt hver kveld og mer i helgene. Den jevne jobbingen gjør at jeg kommer gjennom ganske mye tekst hver uke, selv om jeg ikke kan jobbe så lenge av gangen. I tillegg er jeg inni teksten på en helt annen måte enn hvis jeg bare tok den fram hver helg eller et par dager pr måned.
For å lære mest mulig om skrivehåndtverket, abonnerer jeg på flere podkaster med tema skriving. Nå om dagen hører jeg mest på Skrivarpodden, Skrivelivet og Writeminded, men det finnes en mengde gode der ute.
Hvis du vil lese noe velskrevet om å skrive, anbefaler jeg On writing av Stephen King og Skriveboka av Merete Morken Andersen.
Hvis jeg skal gi andre råd er det:
Har jeg så noen garanti for at all denne jobbingen vil resultere i ferdig publiserte bøker? På ingen måte! Men jeg får mye mer ut av å jobbe med egen tekst, enn å se enda en episode av en serie på en eller annen strømmetjeneste. – Det kan jeg jo gjøre når jeg er ferdig med dagens økt.
by
Mens jeg var student, brukte jeg å notere og understreke i bøker hele tiden. – Det var bøker jeg eide, selvfølgelig, man skriver aldri i bøker man bare har til låns. – Jeg noterte stikkord i margen, brukte blyant, penn eller markeringspenn til å utheve viktige deler av teksten. Det er vel et kjent konsept for de fleste.
Jeg har aldri skriblet i skjønnlitteratur. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det handler om å ikke forstyrre leseropplevelsen, både min egen og andre som skal lese boken senere? Jeg vet ikke. Tanken har rett og slett ikke slått meg. Det har nok litt med at det er forskjell på tekst man leser for å lære og tekst man leser kun fordi man har lyst.
Jeg er også av dem som ikke klarer å se en bok ligge spredt ut på et bord eller lignende. Selv om det ikke er min bok, flytter jeg den ut til kanten av bordet og lar en av sidene henge over kanten, så vedkommende som leser fortsatt finner igjen hvor i teksten de er, men boka blir ikke presset åpen og får ryggen ødelagt. Eller jeg putter en papirbit inni, og lukker boka igjen. Jeg er ikke fan av nedbrettede hjørner, heller. Jeg kan tolerere at folk gjør det i sine egne bøker (slappe sulliker, som ikke gidder å finne seg et bokmerke), men aldri i bibliotekbøker eller i mine bøker.
Men tilbake til skribling i skjønnlitteratur. Er det innafor? Jeg er fortsatt usikker etter å ha lest
“How Scribbling in the Margins Transformed My Reading“. Jeg tviler på at det blir noen ny praksis for min del. Hva med deg?
by
Da jeg var 10-12 år gammel holdt jeg en stund på med å tegne hester. Jeg syntes, og synes fortsatt, at de var blant de vakreste skapningene jeg kunne tenke meg. Jeg satt ved kjøkkenbordet til farmoren min, mens hun holdt på med slike ting som farmødre holdt med på den tiden. Innimellom så hun på tegningen jeg holdt på med i øyeblikket og kommenterte hva som ikke var riktig. Det høres feil ut sammenlignet med hvordan vi snakker til barn i dag, der det alltid skal være masse skryt og sjelden noe kritikk, men det passet godt for mitt prosjekt. For jeg ønsket faktisk å lære meg å tegne hester på best mulig måte. Det lærer man ikke hvis man ikke ser hva som er feil selv, og ingen er villige til å peke ut det man må forbedre. Farmor var ikke slem i sin kritikk, men hun var ærlig, og tegningene mine ble stadig bedre. Jeg har ikke spart på noen av tidligere tegningene, og den aller beste tegningen husker jeg at jeg ga til klasseforstanderen min (det som nå kalles kontaktlærer), så jeg har ingen mulighet for å sjekke hvor god jeg faktisk ble. Men på et tidspunkt synes jeg at jeg kunne tegne hester. Da fant jeg på noe annet å bruke ettermiddagene mine på.
I The New Yorker fant jeg en lenke med tittel How to Draw a Horse. Den tiltrakk meg naturlig nok oppmerksomhet. Det var ikke et tegnekurs, men en liten fortelling om en annen som hadde den samme trangen til å mestre det å tegne hester, om enn av en annen grunn enn meg.
Hvis du faktisk lette ute etter en oppskrift på hvordan du kan lære å tegne en hest, kan du jo gjøre som mine barn alltid gjør: Søk på YouTube etter en passende video.
by
Har du fått lest så mye som du gjerne skulle i løpet av 2019? Det har dessverre ikke jeg. Jeg skal derfor ikke påta meg å foreslå hva du kan spe på med fra året som nesten er slutt. Men Barak Obama har tydeligvis prioritert å lese det siste året. Her er hans liste: Barack Obama lists his favorite books of 2019.
Jeg fikk Lisa Aisatos Livet – illustrert til jul. Den har jeg kost meg med de siste dagene. Ellers ligger Byatts bok Besettelse fortsatt på nattbordet mitt. Jeg leser den når jeg har god tid. Det er ikke en bok man kan lese en side av nå og da, uten å miste tråden fullstendig. Men god er den!
Har du lest noe du har lyst til å dele med meg og andre? Legg gjerne inn en kommentar!
by