Det er palmesøndag, og jeg har tatt påskeferie. Nå blir det noen rolige dager med turer, god mat og mye avslapping. Men jeg kommer nok til å skrive en del, også. Jeg nærmer meg halvveismerket på den kortere teksten jeg holder på med.
Te og påskeliljer er en fin kombinasjon på late dager. Foto: Jill Wellington fra Pixabay
I mitt nærområde har vi vært heldige og lenge sluppet unna de strenge begrensningene som Oslo-området har levd så lenge under, men nå har smitten økt voldsomt her også. Skolene er på rødt nivå, og selv yngstejenta på 9 har hatt dager med hjemmeskole. Det fortsetter de med i alle fall ut første uka etter påske. Heldigvis blir det en kombinasjon med hjemmeskole, turdager og ordinær skole, slik at hun ikke må holde seg hjemme mer enn en dag i uka. Hun er et sosialt barn, som stortrives med å være i aktivitet sammen med andre. Eldstedatteren på 17 har hatt en kombinasjon med hjemmeskole og ordinær skole siden før vinterferien. Når hun skal tilbake til ordinære skoledager igjen, vet visst ingen.
Selv har jeg hatt to dager på kontoret siden slutten av oktober. Ordinære arbeidsdager virker fortsatt fjerne. Men det blir bedre om ikke så lenge. Det har jeg tro på. Faren min har fått første vaksine, og moren min får sin første om et par dager. Det skal bli så fint å være mer sammen med dem igjen.
I dag var begge jentene med Charlie og meg til Rakke. Litt vind, men ellers en fantastisk tur. Foto: Ella Fredriksen.
Det har gått to uker siden vi flyttet skolen og arbeidsplassen hjem. Hvordan har det gått så langt? Forbausende bra. Vi finner stort sett det vi trenger i butikkhyllene. Vi gått fra nesten daglig handling, til ukeshandling med korte turer innom hvis vi oppdager at vi har glemt noe vesentlig, men stort sett har vi fått med oss det meste i først omgang.
Vi fordeler oss rundt i huset litt etter planen for dagen. De dagene eldstedatteren har dansetimer, får hun stua for seg selv. Jeg har stort sett fått sitte i fred i spisestua, men har endt opp i soverommet de gangene hennes dansetimer har krasjet med mine nettmøter. Hun har kontakt med de fleste på sosiale medier, og de snakker sammen i løpet av skoledagen.
8-åringen har funnet rytmen godt. Hun er ikke vanskelig å få i gang med skolearbeidet, og er heller ikke altfor utålmodig med å bli ferdig. I hvert fall for det meste. Hun har fått et spill på iPaden jeg ikke hadde tenkt å gi henne, men det viser seg at mange av vennene hennes har det, og de finner hverandre i spillet, bruker telefon ved siden av til å kommunisere. Dermed blir ikke savnet etter å treffe dem like intens.
I tillegg har det blitt mange turer. Hver gang jeg får med meg en eller begge, korter vi ned på turen og legger den til et sted de har lyst til å dra. Går jeg bare med hunden, blir turene lengre og jeg går rett fra huset. Enten i skogen eller i gatene etter humør og vær.
Alt i alt har vi det mye bedre enn jeg fryktet. Det er faktisk litt fint å være så tett på barna. Vi har fått en slags ro som jeg tror jeg kommer til å se tilbake på med glede.
Men alt er selvfølgelig ikke bare bra. Jeg har vært nødt til å kutte ned på nyhetene. Det blir for mørkt. Det er ubehagelig å gå på kjøpesenteret å se at nesten alt er stengt. Jeg får en følelse av krig. I det daglige savner jeg kollegaer, venner og familie. Mest av alt savner jeg å stikke innom foreldrene mine. Vi snakkes pr telefon og Facetimer med hverandre, men det er jo ikke det samme.
Jeg prøver å ikke tenke for mye på sykdom, adskillelse og økonomi. Jeg må holde meg selv oppe for å kunne være der for ungene mine. Så jeg tyr til lett underholdning på Netflix og HBO. Jeg ser på Trädgårdsliv på SvT og gleder meg til Sommar med Ernst. Og så er jeg på konsert på Facebook nesten hver kveld. Beady Belle, Knut Reiersrud og Odd Nordstoga tre etterfølgende dager! Sånn luksus. Hvis du ikke har oppdaget Koronerulling, DigitalScenen eller Brakkesyke 2020 på Facebook, anbefaler jeg dem på det varmeste.
Treningstips har aldri vært og skal aldri bli noe hovedfokus for denne bloggen. Det finnes nok av blogger med det som tema. Hadde bare lyst til å dele ett eneste, nemlig Yoga with Adriene.
Sånn som livet mitt ser ut for tiden er det vanskelig å være med på organisert trening. Jeg går mine faste turer med hunden, men stort mer enn det får jeg ikke til i det daglige. Samtidig kjenner jeg at kroppen har behov for mer. Jeg er ofte stiv i skuldre og rygg fordi jeg har en stillesittende jobb, og jeg har funnet ut at yoga er en treningsform som passer meg. En stund fulgte jeg en fast yogaklasse, og det er jo ingenting som slår det å få personlig rettledning for å sikre at øvelsene blir gjennomført riktig. Men når man ikke får til det, er øvelser på stuegulvet mye bedre enn bare å sitte i sofaen.
Jeg kom over youtubekanalen til Adriene for et par år siden, men hadde glemt den litt bort inntil nylig. De siste dagene har jeg hentet fram videoene igjen og fulgt spillelisten 30 days of yoga. Den egner seg både for nybegynnere og litt mer rutinerte utøvere, siden hun viser hvordan man kan gjøre øvelsene lettere eller mer krevende etter hva man har behov for. Øktene varierer fra ca 20 minutter opptil drøyt 30, så tidsmangel er ikke noen unnskyldning. I tillegg til øvelser som passer meg, er det noe med Adrienes smilende, liketil måte å framstå på som tiltaler meg.
Her er introduksjonsvideoen til hennes nyeste 30-dagers utfordring: TRUE.
I blant får man virkelig øynene opp for sine egne fordommer. Jeg har sett en del episoder av Netflix-serien Jane the Virgin, og jeg må innrømme at jeg ikke har tillagt skuespilleren som spiller den mannlige hovedrollen så mange positive egenskaper. Jeg har vel ikke akkurat tenkt vakker, men dum, men jeg fikk meg likevel en skikkelig aha-opplevelse da jeg så denne videoen med ham:
Det er befriende å høre en mann snakke om det å være mann på denne måten. Spesielt i disse #metoo-tider når man lett kan miste troen på menn. Samtidig må jeg si at tror norske menn lever langt nærmere de idealene han tegner enn de fleste amerikanske menn gjør. Jeg kjenner langt flere menn av den typen han beskriver enn av den typen vi leser og hører om i mediene om dagen.
Jeg liker å gå. Å gå fra et sted til et annet, å rusle en tur på en strand, å vandre for vandringens skyld. De daglige turene med hunden er stort sett en fryd, uansett vær.
Et av mine favorittsteder å gå er Kyststien fra Stavern til Tveidalen. Da jeg kom over en artikkel i nettidsskriftet Harvest om nettopp denne turstien, storkoste jeg meg nesten like mye som skribent Simen Tveitereid og fotograf Øyvind Næss gjorde da de gjennomførte sin tur over et par dager på forsommeren. Les Stier mellom svaberg og skog: å gå i et sommerparadis, og bli kjent med en liten bit av mitt nærmiljø.
by 
