Da jeg var 10-12 år gammel holdt jeg en stund på med å tegne hester. Jeg syntes, og synes fortsatt, at de var blant de vakreste skapningene jeg kunne tenke meg. Jeg satt ved kjøkkenbordet til farmoren min, mens hun holdt på med slike ting som farmødre holdt med på den tiden. Innimellom så hun på tegningen jeg holdt på med i øyeblikket og kommenterte hva som ikke var riktig. Det høres feil ut sammenlignet med hvordan vi snakker til barn i dag, der det alltid skal være masse skryt og sjelden noe kritikk, men det passet godt for mitt prosjekt. For jeg ønsket faktisk å lære meg å tegne hester på best mulig måte. Det lærer man ikke hvis man ikke ser hva som er feil selv, og ingen er villige til å peke ut det man må forbedre. Farmor var ikke slem i sin kritikk, men hun var ærlig, og tegningene mine ble stadig bedre. Jeg har ikke spart på noen av tidligere tegningene, og den aller beste tegningen husker jeg at jeg ga til klasseforstanderen min (det som nå kalles kontaktlærer), så jeg har ingen mulighet for å sjekke hvor god jeg faktisk ble. Men på et tidspunkt synes jeg at jeg kunne tegne hester. Da fant jeg på noe annet å bruke ettermiddagene mine på.
I The New Yorker fant jeg en lenke med tittel How to Draw a Horse. Den tiltrakk meg naturlig nok oppmerksomhet. Det var ikke et tegnekurs, men en liten fortelling om en annen som hadde den samme trangen til å mestre det å tegne hester, om enn av en annen grunn enn meg.
Hvis du faktisk lette ute etter en oppskrift på hvordan du kan lære å tegne en hest, kan du jo gjøre som mine barn alltid gjør: Søk på YouTube etter en passende video.
by 