Vi er mange som har tilbrakt store deler av pandemien på hjemmekontor. For min del er det snakk om 10 av de siste 14 månedene. Det er noen fordeler: Reiseveien er borte, min yngste datter setter stor pris på at jeg er hjemme når hun kommer fra skolen og hunden vår, Charlie, synes det er helt topp at det nesten alltid er noen hjemme.
Selvfølgelig er det en del ulemper, også. Først og fremst savner å se kollegaene på min egen avdeling jevnlig. Jeg savner både de faglige samtalene og matpauser og kaffepauser med småprat om alt og ingenting. Jeg savner å høre podkast i bilen på vei til og fra jobb. Jeg savner også å sitte skikkelig, med en hev- og senkpult og ei dør å lukke når jeg trenger å konsentrere meg.
Jeg har opplevd møter som blir avbrutt av egne og andres unger og kjæledyr. Jeg har måttet flytte inn på soverommet for å kunne spille inn podkast og jeg har sittet i Teams- og Zoommøter mens eldstedatteren har øvd ballett eller hiphop rett bak ryggen min. Da er det godt å ha mulighet til å legge et bakgrunnsfilter sånn at ingen andre enn jeg er blitt forstyrret.
Nå nærmer det seg tiden hvor vi kan vende tilbake til kontoret, men på mitt arbeidssted har vi allerede snakket om at det vil bli mer akseptert å ha hjemmekontor framover. Det er fint, samtidig som det i lengen kanskje er mer attraktivt å jobbe på kontoret? Det er noe med å slippe å se den fulle skittentøyskurven og oppvaskmaskinen som skulle vært tømt.
Cal Newport har skrevet en kommentar i The New Yorker der han foreslår nær-hjemmekontor etter eksempler fra flere kjente forfattere som har valgt å rømme fra sine velutstyrte og lekre hjemmekontor til sparsomt møblerte, leide kontor i nærområdet. Han skriver blant annet:
“Organizations that allow remote work should not only encourage these employees to find professional spaces near (but distinct from) their homes—they should also directly subsidize these cognitive escapes.”
Han har regnet ut at produktiviteten vil gå så mye opp at det vil lønne seg for bedriftene i lengden. Noe å tenke på?
by 