Påsken er her

Det er palmesøndag, og jeg har tatt påskeferie. Nå blir det noen rolige dager med turer, god mat og mye avslapping. Men jeg kommer nok til å skrive en del, også. Jeg nærmer meg halvveismerket på den kortere teksten jeg holder på med.

Tekopp, tekanne og en potte med påskeliljer.
Te og påskeliljer er en fin kombinasjon på late dager. Foto: Jill Wellington fra Pixabay

I mitt nærområde har vi vært heldige og lenge sluppet unna de strenge begrensningene som Oslo-området har levd så lenge under, men nå har smitten økt voldsomt her også. Skolene er på rødt nivå, og selv yngstejenta på 9 har hatt dager med hjemmeskole. Det fortsetter de med i alle fall ut første uka etter påske. Heldigvis blir det en kombinasjon med hjemmeskole, turdager og ordinær skole, slik at hun ikke må holde seg hjemme mer enn en dag i uka. Hun er et sosialt barn, som stortrives med å være i aktivitet sammen med andre. Eldstedatteren på 17 har hatt en kombinasjon med hjemmeskole og ordinær skole siden før vinterferien. Når hun skal tilbake til ordinære skoledager igjen, vet visst ingen.

Selv har jeg hatt to dager på kontoret siden slutten av oktober. Ordinære arbeidsdager virker fortsatt fjerne. Men det blir bedre om ikke så lenge. Det har jeg tro på. Faren min har fått første vaksine, og moren min får sin første om et par dager. Det skal bli så fint å være mer sammen med dem igjen.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Luke nr 14

2020 har vært et underlig år, det har vi sagt til kjedsommelighet. Noen har reagert på pandemien og alt oppstyret rundt den med å bli særdeles kreative. Som for eksempel sangeren Chris Mann. Han har lagd en mengde koronainspirerte parodier. The 12 days of quarantine er den mest julepregede så langt.  Håper du ler litt. Vi trenger latter for å holde ut.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Sterke streker

Solnedgang over Farris. Molo med båt, noen trær, en åsrygg i det fjerne. Sola har nettopp gått ned.
En av våre mange turer i nærmiljøet gikk til Gopledal i Farris.

Torgeir W. Skancke har bloggen Sterke streker som jeg tror jeg har nevnt her før. Nå har han skrevet April-brev til Norge, og det inneholder så mange tanker jeg kan stille meg bak at jeg må dele det videre her på bloggen.

Ellers? Påsken nærmer seg slutten. Den har vært fin, på tross av alt det dystre som omgir oss. Vi har vært på mange turer i nærmiljøet, og kost oss sammen som familie. Vi har savnet å være sammen med mine foreldre og øvrig familie, og vi har savnet å kunne dra på hytta, men vi har ikke lidd noen nød på noen måte. Nå er vi straks klare til å begi oss tilbake til denne rare, nye hverdagen vår.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Hjemmeskole og hjemmekontor

Jeg og Charlie på tur
I dag var begge jentene med Charlie og meg til Rakke. Litt vind, men ellers en fantastisk tur. Foto: Ella Fredriksen.

Det har gått to uker siden vi flyttet skolen og arbeidsplassen hjem. Hvordan har det gått så langt? Forbausende bra. Vi finner stort sett det vi trenger i butikkhyllene. Vi gått fra nesten daglig handling, til ukeshandling med korte turer innom hvis vi oppdager at vi har glemt noe vesentlig, men stort sett har vi fått med oss det meste i først omgang.

Vi fordeler oss rundt i huset litt etter planen for dagen. De dagene eldstedatteren har dansetimer, får hun stua for seg selv. Jeg har stort sett fått sitte i fred i spisestua, men har endt opp i soverommet de gangene hennes dansetimer har krasjet med mine nettmøter. Hun har kontakt med de fleste på sosiale medier, og de snakker sammen i løpet av skoledagen.

8-åringen har funnet rytmen godt. Hun er ikke vanskelig å få i gang med skolearbeidet, og er heller ikke altfor utålmodig med å bli ferdig. I hvert fall for det meste. Hun har fått et spill på iPaden jeg ikke hadde tenkt å gi henne, men det viser seg at mange av vennene hennes har det, og de finner hverandre i spillet, bruker telefon ved siden av til å kommunisere. Dermed blir ikke savnet etter å treffe dem like intens.

I tillegg har det blitt mange turer. Hver gang jeg får med meg en eller begge, korter vi ned på turen og legger den til et sted de har lyst til å dra. Går jeg bare med hunden, blir turene lengre og jeg går rett fra huset. Enten i skogen eller i gatene etter humør og vær.

Alt i alt har vi det mye bedre enn jeg fryktet. Det er faktisk litt fint å være så tett på barna. Vi har fått en slags ro som jeg tror jeg kommer til å se tilbake på med glede.

Men alt er selvfølgelig ikke bare bra. Jeg har vært nødt til å kutte ned på nyhetene. Det blir for mørkt. Det er ubehagelig å gå på kjøpesenteret å se at nesten alt er stengt. Jeg får en følelse av krig. I det daglige savner jeg kollegaer, venner og familie. Mest av alt savner jeg å stikke innom foreldrene mine. Vi snakkes pr telefon og Facetimer med hverandre, men det er jo ikke det samme.

Jeg prøver å ikke tenke for mye på sykdom, adskillelse og økonomi. Jeg må holde meg selv oppe for å kunne være der for ungene mine. Så jeg tyr til lett underholdning på Netflix og HBO. Jeg ser på Trädgårdsliv på SvT og gleder meg til Sommar med Ernst. Og så er jeg på konsert på Facebook nesten hver kveld. Beady Belle, Knut Reiersrud og Odd Nordstoga tre etterfølgende dager! Sånn luksus. Hvis du ikke har oppdaget Koronerulling, DigitalScenen eller Brakkesyke 2020 på Facebook, anbefaler jeg dem på det varmeste.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather

Surrealistiske tider

Hva kan man si som ikke allerede er sagt om Konona? Jeg vet ikke. På samme tid som vi opplever at hele landet stenges ned, stadig flere smittes og tre allerede er døde, blir jeg slått av hvor tåpelig og irrasjonelle mine egne reaksjoner blir: Det er vanskelig å aktivisere 8-åringen som helst ikke skal sitte på iPaden hele dagen, men som heller ikke kan leke med vennene sine og som helt går tom for ideer til å finne på noe selv.

Jeg bekymrer meg for at vi ikke har et hus som er lagt opp for at tre personer skal ha hjemmekontor/-skole her i ukevis uten at vi må sitte oppå hverandre. 16-åringen skal visstnok jobbe via Teams hele dagen og gruer seg allerede til hodepine pga så mye skjermbruk, og til mangelen på sosial omgang og dansetrening. Hun som både danser på skolen og i fritiden. Og kommer nettverket hos oss til å takle flere nettmøter samtidig?

Ender på strand og to kraner i det fjerne ved Larviksfjorden.
I går gikk vi tur langs sjøen og stoppet på alle lekeplassene langs ruta.

I går fikk vi i det minste tak i brød igjen. Det var bare loff og frosne rundstykker i butikken allerede klokken 14 på fredag. Vi har ukeshandlet for første gang på lenge, i stedet for å handle bare for et par ganger av gangen. Jeg tenker det er lurt å utsette seg mindre for smitte ved å gå sjeldnere i butikken, men jeg nekter å hamstre.

Samtidig går jeg rundt med en murrende frykt hele tiden. For at det skal skje noe med foreldrene mine, som er i risikogruppa både pga alder og underliggende sykdommer. For ungene mine. For egen del, i og med at jeg er aleneforelder. For alle rundt meg som kan, og sikkert vil, bli syke etter hvert som dagene og ukene går. Jeg kjenner flere som er i karantene, men ingen som er syke så vidt jeg vet. Men det er jo bare et spørsmål om tid før koronaen dukker opp i en kropp nær meg.

I mellomtiden kan vi bare vente, følge rådene fra de som vet bedre, og bruke fornuften på alt det de ikke kan si noe om. Holde hodet kaldt og hjertet varmt. Og håpe. Alltid håpe.

Ta vare på deg selv og de du har rundt deg!

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmailby feather