Hver sommer siden jeg var barn har jeg tilbrakt tid sammen med familie i Kragerø. Mye har forandret seg i løpet av disse årene: hytter, hus og båter er blitt større, forretninger har dukket opp og forsvunnet igjen.
Da jeg var barn hendte det jeg fikk være med en av onklene mine til byen. Da satt jeg foran på tanken på mopeden. Uten hjelm, selvfølgelig. Ingen tenkte spesielt på sikkerheten, så vidt jeg vet.
Langt oftere tok jeg bussen sammen med bestemoren min. Hun var en nøktern dame, i ordets rette forstand, og likte best å handle hos With, den gammeldagse kolonialen der man stilte seg ved disken og ble ekspedert etter tur. Ekspeditøren hentet alt du trengte, og sendte varene hjem for deg etterpå hvis du ønsket det.
Noen ganger handlet vi på Brygga eller på Bonus. Det var moderne butikker med selvbetjening og kassakø. Min bestemor likte seg ikke så godt der. Det var vanskelig å finne fram, syntes hun. Dessuten var det så mange sommergjester der.
Vi kalte dem sommergjester, ikke turister, den gangen. Jeg syntes alltid sommergjester var et mye hyggeligere ord fordi det hadde “gjester” i seg, men jeg tror nok de voksne la en viss forakt i uttalen. I hodene våre var alle oslofolk. I virkeligheten kom nok de fleste fra et sted mellom Drammen og Eidsvoll.
Grunnen til at de voksne ikke var så glade i sommergjestene var opplagt, selv for oss barn. De tok sånn plass! Ikke det at det ble trangt i gater, på strender og butikker, akkurat. Det var mer snakk om holdningen de viste. De var ofte høyrøstede og selvgode i måten de snakket til hverandre og til oss på.
Jeg husker veldig godt den gangen min bestemor og jeg handlet på Bonus og den kvinnelige sommergjesten foran oss i kassakøen bare hadde på seg bikinibukse. Min ellers så muntre bestemor var langt fra lattermild da. “Jeg synes jeg ser dem handle i bare netto’n i nærbutikken hjemme!” husker jeg hun sa til de andre voksne da vi kom hjem etterpå. Vanligvis kunne min bestemor trekke fram episoder lenge etterpå og gjøre dem til noe morsomt, men akkurat dette hørte jeg aldri at hun lo av. Hun likte ikke folk som ikke viste en viss anstendighet og respekt, min bestemor.
Mange år senere jobbet en av onklene mine i fiskebutikken på brygga. Han fortalte lattermildt om damen som hadde kommet inn i butikken en sommerdag. Det var helt fullt av folk da hun stilte seg opp rett innenfor døren og ropte: “Hallo alle sammen, jeg er tilbake!”
“Det ble helt stille i butikken i noen sekunder før handelen tok seg opp igjen,” fortalte min onkel etterpå. Det hadde tatt ham en stund å plassere damen, men til slutt kom han på at hun var den fine fruen som kom inn nesten hver dag i løpet av noen sommeruker. Rett før stengetid ville hun gjerne vite om hun kunne få noe av dagens fangst gratis. “Til kattene, sa hun”, fortalte min onkel og ristet på hodet. Hun trodde nok heller hun skulle få lurt til seg en billig fiskemiddag bekostet av naive beundrere, mente han. Etter et langt liv som sjømann hadde han sett det meste, og lot seg ikke imponere av den slags fakter.
Ting har sikkert forandret seg nå, skulle man tro, med internett og globalisering forsvinner vel også synet på lokalbefolkningen som underlegne og inntrykket av et segment av sommergjestene som noen overlegne blærer. Etter en uke i Kragerø lever mine fordommer i beste velgående.
Min familie og jeg tilbrakte en times tid på en populær sommerrestaurant og ble tvunget til å overhøre en særdeles lystig og høylytt samtale ved nabobordet. Det ble raskt klart at dette var velstående mennesker med lang fartstid som sommergjester i byen. Riktig plassert ble de da en av dem sa: “Jeg er ganske nøktern, vet dere. Jeg har hytte på fjellet, hytte i Kragerø og hus i Bærum. Hvis jeg har råd til noen utenlandsreiser i året og de vinene jeg har lyst på, er jeg fornøyd.”
Jeg så for meg min gamle bestemor i det øyeblikket, og undret meg over at ordet “nøktern” kan ha så forskjellig betydning for mennesker i et land der ulikhetene tross alt ikke er så store.
by 